Den mest vanlige måten å tenke «frivillighet» på, er at man ser for seg en som bidrar med sin tid og sin kunnskap inn i fellesskapet, og som andre ser på som en ressursperson. Den frivillige bidrar gratis, og fyller en rolle som man ellers måtte hatt ansatte til.

En annen tilnærming kan beskrives som frivillighet med et diakonalt blikk. Man bruker her ressurser på å legge til rette for at folk skal få gjøre noe meningsfullt og oppleve at de kan bidra med verdighet. Mange "vanskelige" frivillige vil kunne bidra på sitt nivå hvis de får god tilrettelegging - men dette krever tilretteleggere. Det brukes dermed ressurser på å legge til rette for at andre kan være en ressurs (!).

I slike situasjoner er det ekstra viktig å skape trygge og tydelige rammer rundt arbeidet, slik at tilretteleggerne ikke sliter seg ut.

En ansatt som tar vare på seg selv, og et arbeidsmiljø som oppmuntrer til å sette grenser og ikke tåle alt, gir stabile ansatte og gode forbilder for de frivillige.

Det er ikke bra for noen, verken voksne eller barn, å ikke ha rammer å forholde seg til.

‍

Denne modulen er en bearbeidelse av seminaret «I min Fars hus er det ikke rom – om de «vanskelige» frivillige», utviklet av Sigrid Flaata og Irmelin Brun til Stiftsdagar i Bjørgvin 2026.

‍