En første vurdering kan være HVEM som er den vanskelige i den enkelte situasjonen.

- En menighet som ikke har plass til en person – er menigheten vanskelig?

- Er det den frivillige som er vanskelig?​

- Er det de andre frivillige som er vanskelige?​

- Er det en ansatt som er vanskelig?  

Svaret vil variere ut fra hvem man spør. Poenget her er refleksjonen – som regel er det flere sider av en sak.

‍

Den neste vurderingen handler om grenser og rammer.​ Verdsetting betyr ikke fravær av grenser – dette er velkjent for alle som har stått i en rolle som foresatt. Grenser er en lite verdsatt form for omsorg – for den frivillige, for den ansatte og for fellesskapet.​ Hjelp hverandre til å sette ord på hvilke grenser dere trenger for å ha det bra.

For eksempel:

- Hvor mye tid skal en ansatt eller frivillig leder bruke på en enkelt frivillig? Dette er individuelle vurderinger. Er det den som roper mest, eller den som har størst behov, som får mest oppfølging?

- Dersom noen kontakter ansatte eller frivillige ledere i tide og utide: Når og hvor skal og kan man svare på henvendelser? Sett ord på at det er både lovlig og helt nødvendig å sette slike grenser - det er selvivaretakelse.

- Oppmuntrer man både ansatte og frivillige til å sette grenser, og fremsnakker man grenser som omsorg? Og hvordan svarer man dersom en frivillig kommer til deg og klager på at en annen har satt grenser for seg selv?

‍